03/05/2014

When life change in a split second



I thought we were going to try. 
I thought we had time. 
I thought. 



I was really happy by the end of this week. We finally found the perfect place for us. Not just a place, but a home. A beautiful home I wanted to fill with good food, laughter, happy memories and maybe a baby. A home with dark wooden floors, a cute little kitchen and windows in the ceiling. A beautiful little boho loft in the middle of town. I was so so happy. 

Then late last night he said, I don't want to move into the new place! 
I was like, huh - why? Don't you like it? Secretly thinking how bad timing of him it was to mention this now, since we agreed to sign the lease the next day. We stood in the kitchen, and I briefly noticed he was a bit uncomfortable, I just couldn't figure out why. Then he said, Well, I don't want to move into the apartment, but I think you should! 
His voice was low, with arms crossed over the chest and eyes that didn't meet mine. Suddenly my heart was pounding in my throat. I felt kind of sick, standing there with a piece of chocolate cake in my mouth. I stupidly and wide-eyed asked if it meant we were not trying to have a baby anymore? If this meant we were over? Like I didn't get the message! 
Yes, he said. It's over! And I knew he was serious.

How can life change so fast? In a split second everything I thought was going to happen, just crashed and burned right in front of my eyes. 
I've been mentally preparing myself for the worst that I thought could happen, as in me not being able to get pregnant.
But nothing prepared me for this! I thought we had time

My head was spinning sooo fast. He told me he's moving from the town we are living in. The town he brought me to not long ago, because of his job. A town where I don't know anyone. He asked me to write a list, of how I wanted to split our belongings, but all I could think was, What now? What about me and Sara? We have nowhere to go! We all ready gave notice on this apartment, and I don't want to live here anyway. 

Apparently he's been thinking about this for a while, but never told me. And now, with the new apartment and signing of the lease, well, I guess he was forced to make a decision. 

I wasn't ready. Ready for it all to be over. Ready to stop trying. 
I just stood there, and felt everything shatter into a thousand pieces. Everything I imagined, everything I wanted just disappeared, 
like sand between my fingers. 

I spent all night awake in the living room. He wanted me to go to sleep with him. When he asked, I felt sick again (how can men be so stupid sometimes? Like I could sleep?) 
So I stayed right here on the couch, slowly watching night making way for day. And I almost cried, but I didn't? I'm pretty sure I'm still in shock! 

I played music and really really missed red wine. Gosh I wish I had some red wine
Actually any wine would have been great 

The only conclusion I've come to so far and the only thing I can do, is to go down town and sign that lease by myself today. Then have a good long talk with Sara, explain something to her that I'm not sure I understand myself. But I have to let her know that everything will be okay. That I'm strong. That we will manage. I don't want her to worry. 

 Today the rest of our life starts.
And it's going to be a great one!!!


Everything will be okay in the end. If it's not okay, it's not the end



19 comments:

  1. Han kan bara förvänta sig bad karma i närmaste framtid.

    Å du, en fika på stan en dag? Du är inte ensam här, du bara känner inte så många än ;)

    Massa power till dig & så är det lov att gråta också

    //Sessan ett stenkast undan dig

    ReplyDelete
    Replies
    1. Det er veldig sant. Heldigvis er jeg ikke av den ensomme typen. Som i at jeg føler meg ensom.
      Jeg har alltid vært veldig glad i å bo alene tidligere, og synes alenetid er helt himmelsk til tider.
      Og jeg blir nok kjent med flere etterhvert.

      Jeg fant ut at Halden har kameraklubb. Vurderer å finne litt mer ut av det, og om jeg skal joine til høsten, når alt har falt på plass og vi har ting i orden.

      Og en fika, høres strålende ut. Plutselig en dag, når jeg er klar, har du en email fra meg i innboksen din.

      <3

      Delete
  2. Oh, lady. I'm so so sorry to hear this. I hope you're ok ... Kellie xx

    ReplyDelete
    Replies
    1. I will be, with time.
      There is a lot of things to figure out right now, but when the dust clears, I will be ready to look forward.

      xx

      Delete
  3. Så utrolig trist lesing. Jeg leser ikke noe særlig blogger for tiden, for jeg har ikke tid. Men jeg måtte jo inn og titte på din etter kommentaren jeg fikk i går. Jeg kan ikke fatte at han kan gjøre det på den måten. Som du selv sier, så er dette noe han har tenkt på en stund tydeligvis... argh altså... hvorfor kan de ikke si fra at de begynner å lure på om det er noen vits, slik at man ikke får det servert rett i fleisen på den måten. Guffent av han rett og slett... hele greia og at du har flyttet dit du ikke ville på grunn av han også er det ikke viktigere for han å bo akkurat der enn at han plutselig skal flytte igjen! Er det mulig? Jeg skjønner virkelig at dette må være tøft. Jeg er så glad for at jeg ikke risikerer at en mann kan stoppe babydrømmen min på den måten. Æsj altså. Stor klem fra meg!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Er det ikke litt typisk menn? (jeg skal ikke gre alle under samme kam altså)
      Noen har i alle fall vanskeligheter med å snakke om følelser. Min mann, X mann er i alle fall slik. Han hater å snakke om følelser, og spesielt det som er vanskelig. Men ja, jeg hadde foretrukket og visst om dette litt før.

      Jobbn han fikk her, falt fra etter kort tid. Og vi endte opp med å sitte i en leilighet vi ikke trivdes i, han uten jobb osv. Jeg har selv visst at den siste tiden har vært alt annet enn lykkelig. Av mange grunner. Men jeg var sikker på at ting kom til å ordne seg. Ny leilighet var 1 steg på veien. Men han vil helst gå på skole igjen, og flytte nærmere sin egen familie.

      Jeg klarer ikke være sint på han (i alle fall ikke enda) men er veldig skuffet og lei meg. Dessuten tror jeg vel egentlig ikke alt har gått helt opp for meg enda. Det blir nok mye å venne seg til etterhvert som tiden går.

      Jeg har i alle fall 1 barn. En nydelig nydelig datter som vokser og blir mer fantastisk for hver dag som går. Som jeg elsker av hele mitt hjerte. Så jeg er heldig slik. Og jeg håper virkelig du får oppleve det samme. Og at du ikke gir opp, riktig enda.

      Masse klem tilbake.

      Delete
  4. Jeg har ikke ord, dette var utrolig leit! Så brått og brutalt, rett fra drømmen om barn til break up....Han burde jo ha kommunisert dette til deg mye tidligere og ikke kommet med det rett før en overtagelse! Menn er noen rare, rare dyr noen ganger. Jeg "kjenner" deg jo ikke, men etter hva jeg har forstått av deg så er du en sterk dame med bein i nesa, og hvis datteren din slekter på deg så er nok også hun av samme kaliber - dette klarer fint sammen! Det er vanskelig å se det nå, men det er en mening med alt som skjer. Fokuser på det positive fremover. Ønsker dere lykke til på veien videre mot great success! Fortsetter du å skrive, fortsetter jeg å lese ;-)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Det var brått ja, og overraskende. Over en sjokoladekakebit på kjøkkenet sent på kvelden.

      Som jeg skrev til Ønskemor rett over her, noen menn er bare slik. Og min X mann, hater å snakke om følelser, i alle fall de som er negative og litt vanskelige.

      Jepp, vi har begge bein i nesa. Som er vanskelig som mamma, alla oppdra et sta lite beist. Men herregud så nyttig i voksenlivet. Det skal mye til for å vippe en av pinnen. Vi kommer til å klare oss, det vet jeg er veldig sant. Når vi har fått flyttet inn i ny leilighet, fått alt på plass og sakte men sikkert begynner å gå videre med livet. Da vil nok ting føles litt bedre.

      Selv om jeg ser for meg, at det er mulig jeg knekker litt sammen før den tid. Det føles liksom ikke helt virkelig enda.

      Delete
  5. Håper det går bra med deg!! Det var ganske brutalt. Lykke til med å komme deg i orden og stable livet litt på plass igjen! Ta tiden til hjelp...

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk skal du ha. Tiden leger alle sår sier de.
      Det er i alle fall mye å styre med om dagen, og det tar jo opp mye av tenketiden. Heldigvis ;)

      xx

      Delete
  6. I somehow missed this post. I wish I knew a better way to express myself than to say simple "I'm so sorry." But I am. And I hurt for you. And I am also amazed by you and your attitude, your strength and your confidence.

    ReplyDelete
    Replies
    1. "I'm so sorry" is plently enough Rachel

      <3

      Delete
  7. HOLY SHIT!!!!!!!! been catching up with your blog backwards...saw the new apartment and your coffee date and your paper signing and your portrait and the BAMMM!!!!!!!!!! want to swear type!! Oh now i really wish i were closer! FUCK!!!!! ok onwards and upwards. it's all you can do! Sending my love and support from miles away but it's there! xxxxxxxxx

    ReplyDelete
    Replies
    1. lol. Yes, it can all seem so nice, with coffee dates and signing.
      But oh well. Life moves on. It has to. We will live. And sore, in time. I'll promise you.
      Grea things lay ahead of us.

      Thank you Jane

      xx

      Delete
  8. Jeg har ikke hatt så mye tid til å lese blogger i det siste, men noe fikk meg til å sjekke nå hvordan det sto til! Det er så trist å lese om bruddet, kjenner magen krøller seg helt og jeg er oppriktig lei meg på deres vegne. Dette påvirker jo ikke bare deg og drømmene du hadde for fremtiden, men Sara også! Sender deg mange gode klemmer.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Tusen takk Zoi, for gode klemmer...

      Hvordan går det med deg da? Du har vel fått en liten en nå?
      Håper alt står bra til :)

      Delete
    2. Føles feil og lite medfølende å skrive om dette under en sånn post, men.. Den lille knerten nærmer seg tre måneder, og vi har det bra - men er slitne. Det har vært tøffe uker etter fødsel med kolikk og annen sykdom, men koser oss masse i de gode stundene! Han er jo selvfølgelig verdens fineste (hehe), og jeg føler meg så utrolig heldig at det var akkurat han som kom til oss til slutt. :-)

      Har tenkt på deg i helgen! For en situasjon, med hele livet snudd helt sånn plutselig og "alene" i ny by. :-( Jeg håper at det løser seg på best mulig vis for deg og Sara. Det er kanskje for tidlig å si, men har du tenkt at dere skal bli boende her på sikt?

      Delete
  9. Wow. I am so sorry you were blindsided like that. I must say though, that you are a brilliant writer and a strong woman. I felt I was going through your story with you. I can only hope time has led to healing and new joys.
    The whole piece is like poetry, especially the part, "...everything I wanted just disappeared, like sand between my fingers..."

    ReplyDelete
  10. Åh, nei, dette var trist lesing. :( Er oppriktig lei meg på dine vegne. Jeg har ikke vært i bloggverdenen de siste månedene, så dette hadde gått meg helt hus forbi. Håper virkelig du føler deg bedre nå - du virker så sterk og klok, så dette kommer du så klart til å fikse. Men for en brutal opplevelse. Ble kvalm av å lese om det. Fælt at et forhold, en familie, en relasjon skal kunne være så skjør. Skremmende. Stor klem fra meg. <3

    ReplyDelete